Hvorfor kaller dere jenter for horer?

  • POSTET: 29.01.2016 - KLOKKEN: 20:41 - KATEGORI: Tanker

Tidligere i dag, rundt lunsjtider. Jeg var på vei ut fra treningssenteret for å hente tingene mine i skapet og skynde meg bort på posten. Som alltid litt sent ute i forhold til timeplanen jeg hadde sett for meg. Du satt i en stol ved inngangen. I sidesynet kunne jeg se du stirre på meg, fra topp til tå. Jeg latet som jeg ikke lot merke til det. Og jeg latet som jeg ikke hørte det når du sekunder senere åpnet munnen din og kalte meg hore. 

Hva var det som fikk deg til å kalle meg hore? Jeg aner virkelig ikke. I dette tilfelle stemte ikke standardunnskyldningen om verken bekledning eller påvirkning av alkohol. Iført svart treningstights, langermet genser, pannekakeflatt bryst som følge av av sports-bh, bustete hår og ingen sminke kalte du meg fremdeles hore. Og det viser hvor langt vi kan kaste argumentet om jenters bekledning som en grunn for seksuell trakassering. Det skal riktignok sies at tightsen er ettersittende, men det er alle bukser fordi jeg har store hofter og rumpe. Og for å gjøre noe med det må jeg trene. På treningssenteret. Hvor du kalte meg hore. 

I noen sekunder vurderte jeg å si ifra til betjeningen. Slo det raskt fra meg. Det var jo ikke så farlig, han gjorde jo ingenting. Annet enn å kalle meg hore da. Jeg tenkte det var teit å si noe, jeg burde jo takle såpass og det gjør jeg jo. Mens jeg tok på sko og jakke fulgte jeg med på deg og jentene som gikk inn. Sa du noe til dem? Ikke som jeg kunne se. I det jeg var ute ble jeg irritert på meg selv. Hvorfor sa jeg ingenting? Hvorfor skulle du få kalle meg hore uten noen konsekvenser? Hvorfor stoppet jeg ikke opp og spurte "unnskyld, hva sa du?". Ved å ikke si noe ga jeg tegn om at det du gjorde ikke var så farlig. At det var greit. Det er ikke greit. Det er ikke greit å kalle jenter for horer. 

Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor det å bli kalt hore er så dagligdags at vi velger å ikke si noe. Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor vi kan forvente seksuell trakassering mens vi gjennomfører helt dagligdagse gjøremål. Dette er ikke det verste tilfellet jeg har opplevd, men dette kom så ut av det blå, fra ingen steder. Det var like naturlig for han å kalle meg hore som det var å snakke med kompisen som satt ved siden av han. Det bare spratt ut uten noen nærmere ettertanke.

Det må en holdningsendring til. Foreldre må ta ansvar. Gutter må lære helt fra de er barn at man skal behandle jenter med respekt. Men det er ikke bare foreldre som må ta ansvar, eldre gutter og menn må gå i seg selv. Forstå at det ikke er greit å komme med slike kommentarer. De må lære at man har like lite rett til å trakassere noen på bakgrunn av kjønn, som å trakassere noen på bakgrunn av andre faktorer. Og vi jenter må si ifra. Vi må gjøre det jeg ikke klarte. Vi må vise dem at det ikke er greit. Sette hardt mot hardt, gi det konsekvenser. Jeg vil ikke at min fremtidige datter skal oppleve å bli kalt hore, og for å forhindre det må noe gjøres nå. I dag. Det burde vært gjort i dag, av meg.


Dette er fem år gamle Tina. Når du kaller 20 år gamle Tina hore, kaller du også fem år gamle Tina hore. For det er en og samme person. Føles det litt verre nå? 

Det finnes aldri en god grunn for å kalle jenter for horer, og det er det faen meg på tide gutter og menn forstår i 2016. 

Når du ikke rekker å stå opp før du legger deg igjen

  • POSTET: 13.11.2015 - KLOKKEN: 00:01 - KATEGORI: Tanker

De siste ukene har gått i ett, uten at det egentlig har skjedd så mye. Og det som har skjedd har egentlig vært en eneste stor nedoverbakke. Dere vet i sånn hekkeløp hvor de river ned det ene hinderet etter det andre? Noe sånt ja. Egentlig lættis metafor da jeg finner friidrett eksepsjonelt kjedelig, men det gjelder jo forsåvidt hverdagen min også. 

Denne uka har jeg hatt hjemmeeksamen i sosiologi, som jeg leverte for nøyaktig halvannen time siden. Ikke faen om jeg leverer fredag 13. liksom. Superinteressant emne, men med tanke på at jeg ikke har vært utenfor leiligheten siden mandag kjennes det litt ut som om hjernen min råtner innvendig, veggene skrenker seg sammen og lufta er tykk som bly. Jeg, som normalt sett er min egen største fan, blir småkvalm av å måtte være i mitt eget selskap. Føler meg litt som en sim med brakkesyke, som snart får besøk av Herr Kompiskanin (dette er bare morsomt om dere har spilt sims). 


En bra illustrasjon på hvordan jeg har sett ut den siste uken. Legg merke til selvbrungsfeilen som gjør at det ser ut som jeg konstant bruker hvite sokker. 

Jeg vet egentlig ikke helt hva poenget mitt var med dette innlegget. Kanskje si at jeg lever? Om ikke i beste velgående så hvert fall med hodet over vannoverflaten, og bassengstigen er ikke fjernet helt enda (meg og mine simsreferanser as). Det positive er jo at fra dette stadiet kan det vel ikke gå noen annen vei enn oppover. Som at jeg egentlig har masse morsomt å skrive om, og ikke minst har tidenes mest lættis adventskalender i vente (what! Skal jeg blogge hver dag liksom?). Og, kanskje det aller beste av alt: Jeg skal ha juletre i leiligheten i år ♥

Nå skal jeg ta meg en tur i dusjen og få spylt ut hva som ser ut til å være en god dæsj Melange i håret, passe på at jeg ikke lenger matcher hippiechicksa fra reportasjen i Det Nye og muligens drukne meg selv i skammen over å ha publisert et hverdagsinnlegg. Det er jo tross alt noe jeg er sterkt i mot. Samme med sutring. 

Endelig fikk jeg muligheten til å bruke dette hysterisk morsomme bildet av meg. Fml liksom. 

See ya soon! 

Kjære feminister

  • POSTET: 20.09.2015 - KLOKKEN: 12:55 - KATEGORI: Tanker

Jeg skulle gjerne kalt meg feminist. Jeg bryr meg om kvinners rettigheter, lik lønn ved likt arbeid og et delt ansvar når det gjelder hjem og barn. Jeg bryr meg om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og lite vekker like mye avsky inne i meg som å høre om voldtekter og seksuelle overgrep. Når jeg hører saker om jentebarn som blir tvangsgiftet til eldre menn lurer jeg på hva faen som er galt med verden, det samme når kvinner steines til døde for hendelser som ikke en gang er en forbrytelse. Likevel vil jeg ikke kalle meg en feminist, fordi jeg ikke klarer å ta sakene dere fronter i media seriøst. 

For en stund siden løp ei jente maraton med menstrasjonsblod rennende nedover lårene, for et par uker siden poserte ei jente med en menskopp opp i trynet mens hun lot blodet renne nedover hendene og denne uken brukte en kunstner sitt eget menstrasjonsblod til å male et bilde av Donald Trump. Alle hendelsene med samme budskap: Vise hvor naturlig menstrasjonen er og bryte ned fordommer om at mensen gjør kvinnen uren slik tradisjoner sier i mange uland. Det er mye som kan sies om dette, blant annet at avføring er enda mer naturlig da det gjelder alle mennesker hele livet og ikke kun kvinner fra ca. 12-50 år. Man ser likevel ikke folk posere med diaré rennende nedover fingrene. Men vekk fra motbydelig bilder i hodet og over til mer seriøse fakta rundt saken. 

De aller fleste er klar over at kvinner menstruerer, og newsflash: De aller fleste bryr seg ikke. De bryr seg ikke med mindre man får det trykket rett i fleisen, som dere så fint har oppnådd. Ingen har noensinne hatt behov for å se andres mennesker eksrementer, om det så er snørr, urin, sæd eller menstrasjonblod. Det er kort sagt ubehagelig. Disse bildene skaper ubehagelige reaksjoner, og gir motsatt resultat av det dere kjemper for. Når det gjelder tankegangen som finnes i noen tradisjoner om at kvinnen er uren under menstrasjon, tror dere vel ikke oppriktig at bildet deres når landsbygda i India eller Pakistan? For å fjerne disse fordommene er det sanitære forhold som må til. Tilgang på toaletter, vann og ikke minst bind og tamponger. Tenk hvilken forskjell dere kunne skapt hvis dere heller hadde laget en innsamlingsaksjon for dette i stedet for å ta selfies med deres egen mens? Jeg bare sier det.
 


For noen måneder tilbake eksploderte det blant mammaer på sosiale medier. Sakene omhandlet gutte- og jenteklær, gutte- og jentefarger og ulike hendelser de mente var seksualisering av jentebarn. Før sommeren ble det ramaskrik om at kjedebutikkene solgte bikinitopper til jenter ned i treårsalderen. Jaha, er det ikke bare å la være å kjøpe den om de plager deg så jævlig tenkte jeg stille for meg selv, før jeg oppdaget at det største problemet dems var at bikiniene kom i sett. Som feministene på 70-tallet brant BH-er, brenner mødre bikinitopper for barn i 2015 (hvert fall ikke langt unna). Jeg har derimot flere løsninger på problemet: Kjøp settet men kast toppen, kjøp en badedrakt eller kjøp en badetruse på gutteavdelingen. Verre er det ikke. Og med tanke på alle de syke menneskene som finnes der ute, ville jeg selv dekket til min unge med både truse og topp på stranda. 

Rundt skolestart ulmet det opp nok en krise. Det var på tide med innkjøp av matbokser, og en mor som var i bokhandelen hadde fått spørsmål om matboksen skulle være til en gutt eller jente. Uhørt! Det ble debattert rundt i diverse forum og kommentarfelt om hvor ille det var at jentenes matbokser var rosa med hjerter og prinsessekroner mens guttenes var grønne og blå med dinosaurer eller tøffe biler. Dette kommer sikkert til å komme som et sjokk for dere, men det er faktisk mulig å kjøpe den grønne med dinosaurer om jenta di ønsker seg det. Og en annen ting: Det er også mulig å bruke matpapir. Så mens norske mødre hyler over matboksfarger og bikinitopper blir norske jentebarn med utenlandsk bakgrunn tatt ut av landet for å bli omskjært og giftet bort. Hvor mange har du sett rope like høyt om det? Nettopp.


Som feministene på 70-tallet brant BH-er, brenner
mødre bikinitopper for barn i 2015. 


Mens du er redd for selvfølelsen til åtteåringen din fordi hun får rosa matboks, får en annen norsk åtteåring kuttet av store deler av kjønnet. Et inngrep stort sett utført uten bedøvelse, som fører til infeksjoner, smerter ved vannlating, smerter ved menstrasjon, smerter ved samleie og så store komplikasjoner under fødsel at både mor og barns liv står i fare. Mens du banner over bikinitopper blir et annet norsk barn giftet bort til sin 20 år eldre fetter og opplever vold og voldtekter daglig, på en liten kropp som egentlig skulle vært ute og lekt. Hva hvis alle kvinner hadde brukt like mye energi på omskjæring og tvangsekteskap som feil farge på matbokser? Hva kunne vi klart å oppnå? Igjen, jeg bare sier det. 

Jenter skal bestemme over sin egen kropp og sin egen seksualitet, men er du som kvinne stolt av kroppen din og stiller opp på framsiden av et manneblad som Vi Menn eller FHM kan du forvente ramaskrik fra feministene. Da undergraver vi det dere har kjempet for. Ødelegger for alle kvinner. Hører dere selv hva dere sier? Hører dere at samtidig som dere kjemper for at kvinner skal bestemme over sin egen kropp skal vi samtidig dekke oss til og skjule vår seksualitet? Hvor finner dere logikken i dette? Det er uendelige ganger mer kvinneundertrykkende å bli tvunget til å kle seg i store gensere som skjuler formene våre enn å frivillig stille opp lettkledd i et magasin for menn. Vår kropp, vårt valg. Hvorfor ikke la kvinner være stolte av kroppene våre og bruke dem til noe postivt? Å oppfordre jenter til å dekke seg til blir som å si det er greit å seksuelt trakassere kvinner som velger det motsatte.

Det er uendelige ganger mer kvinneundertrykkende å bli tvunget til å kle
seg i store gensere som skjuler formene våre enn å frivillig stille opp
lettkledd i et magasin for menn.  


Det som står på agendaen nå er retusjering av bilder i magasiner og reklame. Fordi det skaper et urealistisk bilde av hvordan man skal se ut. Dere roper høyt om at det fører til lavere selvtillig og spiseforstyrrelser hos unge jenter. Og nei, jeg skal ikke si motebransjen er uskyldige innen dette. Men er dere klare over at målgruppen til magasinene dere snakker om er voksne kvinner i 20-årene? Hvis man som 20-åring ikke skjønner at bildene i et magasin er retusjert uten at det står med en minimal skrift under ville jeg si hun har større problemer enn akkurat kroppspress. For det er ikke magasiner og annonser som appellerer til de unge jentene dere snakker om. Det er de nye sosiale mediene. Og det gjør det heller ikke bedre at vi hver dag spyr ut artikler og kommentarer om hvor grusomt kroppspresset er, vi er alle med på å helle bensin på bålet ved å gjøre dette. 

Hvis du noen gang har besøkt instagram vet du hva jeg snakker om. Her flommer det over av perfekte bilder av tilsynelatende helt perfekte vanlige jenter. De er ikke modeller, skuespillere eller popstjerner. De er vanlige jenter i size 0, med thighgap, hipbones og sixpack. Det er vanlige jenter med hylle på hylle med designersko og vesker. Det er vanlige jenter på fjorten som er flinkere til å sminke seg enn de som er 25. Det er vanlige jenter som er så pene at man blir sittende å måpe. Er bildene retusjert? Det kan man ikke vite. Vet en 14 åring hvordan man retusjer bilder? Kanskje, kanskje ikke. Men det er privatpersoner man følger, man føler man kjenner dem, lar seg rive med. Stoler på dem. Har du noen gang søkt opp #ana på Instagram? Her har du et helt samfunn av unge jenter som deler wheight-goals, eplet de spydde opp, målene rundt midjen og hvor tynne lårene dems er. Tror dere ikke dette påvirker unge jenter i en verre retning enn et magasin med overprisede klær basert på en annen målgruppe? Igjen, jeg bare spør. 


Hvilket av disse bildene vil du tro påvirker en usikker 14-åring mest? Det skrevet av andre fjortenåringer eller en moteserie fra Vogue? 

Jeg skulle ønske jeg kunne kalle meg feminist, men så lenge dere skriker over dere om gutte- og jentefarger, mensen og retusjering av bilder klarer jeg det ikke. Så lenge det ikke er 50/50 sjanse for hvem som blir gravid etter et samleie og føder ungen er vi ikke hen. Det vil alltid være forskjeller, så hvorfor ikke kjempe for det som betyr noe i stedet? Kjempe for de viktige sakene? Kjempe mot kjønnlemlestelse, tvangsgifting, vold mot kvinner, sanitære forhold i u-land og propaganda for spiseforstyrrelser. Den dagen det skjer skal jeg stolt kalle meg feminist. Men ikke før. 

Om de såkalte "veskehorene"

  • POSTET: 15.09.2015 - KLOKKEN: 20:45 - KATEGORI: Tanker

I helga skrev Ida Wulff et innlegg om hvordan unge jenter oppsøker eldre, rike menn og i gjengjeld får dyre gaver som designervesker. Debatten rundt dette har engasjert, og flere bloggere har allerede skrevet innlegg om hva de synes om fenomenet, alt fra at det er "helt OK" til at det er "en annen form for prostitusjon".   

Det første som slo meg etter denne saken var "er det ingen som visste om dette fra før?". Så lenge det finnes unge, pene jenter og eldre, rike menn som er interessert i disse jentene vil situasjoner som dette eksistere. Det er enkel matematikk: Som en vare byttes for penger, kan en tjeneste byttes for ting. En vinn-vinn situasjon for begge parter, enkel forretning. I Wulffs innlegg blir mennene kalt ofre, mens andre mener det er jentene som er offeret. Selv mener jeg det ikke finnes noe offer, dette er en situasjon mellom to voksne mennesker, begge i stand til å ta sine egne valg. 

 

Dette er en situasjon mellom voksne mennesker, 
begge i stand til å ta sine egne valg.



Jeg har utrolig nok selv fått spørsmål om jeg kunne ønske å være med på et sånt type forhold, og svarte pent at han kunne dra til helvete. For det første synes jeg det var en frekk ting å anta jeg ville, for det andre klarer jeg å kjøpe mine egne ting og for det tredje blir jeg kvalm av tanken på å ligge med en mann i samme alder som foreldrene mine. Jeg liker å se på tingene mine og tenke at jeg har jobbet for dem, og ikke bare fått dem. Men, selv om det for min del gir meg en guffen følelse, har jeg ingenting i mot om andre velger å gjøre det. 

For hvorfor skal vi bry oss om hvem andre ligger med? Hvorfor er det verre å ligge med en eldre mann for en designerveske, enn å ligge med en jevnaldrene etter han har spandert to drinker? Handler det om at mens du jobber i timevis for den ene tingen trenger noen andre bare et par timer i senga? Handler det om at du er redd noen skal tro du har skaffet deg din egen veske på samme måte? Er det egentlig sjalusi denne irritasjonen bunner i? 


Er det egentlig sjalusi denne irritasjonen bunner i?

 

Jeg trodde vi i Norge hadde kommet så langt at jenter selv bestemmer over sin egen kropp uten og bli kalt for "hore" og det som verre er. Jeg trodde det var normalt at jenter har et sexliv som ikke alltid innebærer en partner. Så hvorfor er det så ille at noen jenter velger en eldre mann med de "fordelene" som følger med? Min mening er at vi ikke har noe med hva andre gjør under dyna. 

Making fun of someone's success won't make you any more successful

  • POSTET: 06.09.2015 - KLOKKEN: 23:04 - KATEGORI: Tanker

Forrige uke dukket en artikkel opp i newsfeeden min på facebook, nei jeg snakker ikke om den nakne rumpa til Caroline Berg Eriksen, - den kommer jeg til senere, men en artikkel om kåringen av vinneren av årets Miss Norway. Jenta var såklart nydelig, og sammen med en overskrift ala "Er dette Norges vakreste?" haglet kommentarene inn. Man skulle tro det var gratulasjoner for seieren og hyggelige tilbakemeldinger, men nei, det var heller tvert i mot. 

De aller fleste kjente folk som var mye penere, andre mente hun måtte være dum som stilte opp i den type konkurranse og en del mente man ikke kunne vite om hun var pen siden hun var sminket. Og denne saken er ikke unik. Besøker man kommentarfeltet til en hvilken som helst artikkel som omhandler en delvis kjent jente/kvinne med et pent utseende hagler det inn kommentarer om hvor lite pen hun er. Kvinneguiden har et eget forum hvor folk sitter og diskuterer andre kvinner del for del, og de finnes knapt en eneste artikkel som ikke har måtte bli moderert. 

Det jeg derfor lurer på er hvordan voksne mennesker kan få seg til å skrive direkte stygt ladde kommentarer til andre forsvart av ytringsfriheten? Hvordan voksne mennesker kan skrive side opp og side ned og hvor forferdelig mobbing blant barn og unge er, mens de et par minutter senere skriver sjikanerende ord til folk som har oppnådd et eller annet og dermed havnet i media? Hvordan folk kan hyle og gråte over det forferdelig kroppspresset som er i dag, før de hiver seg over tastaturet og hamrer ned stygge ord om noen andres utseende? "For de er jo kjente, så da må de tåle det." 

Det nyeste innslaget som passer rett inn i dette temaet er den mye omtalte nakne stumpen til Caroline Berg Eriksen som pryder forsiden av Det Nye. Jeg skal ærlig innrømme jeg ble overrasket over forsiden selv, da jeg har lest bloggen til Berg Eriksen i mange år, og ikke hadde forventet at hun hadde stilt opp på noe sånt. Hva jeg synes? Jeg synes det var drittøft. Caroline Berg Eriksen var garantert fullt klar over hvilket hysteri og negative kommentarer forsiden ville skape, og det å stille seg i den situasjonen krever virkelig bein i nesa. 

For negative kommentarer har det vært. Såklart det klassiske om at en slik forside skaper et usunt kroppshysteri (og det gjør ikke alle de som sitter å kommenterer hvordan det er rett og galt og se ut), at barn som gikk forbi hylla ville se en rumpe og det var upassende (altså, har dere sett hylla 10 cm over?) og noen dro det til og med så langt som å trekke paralleller til at Caroline Berg Eriksen poserte med en naken rumpe mens det er krig og grusomheter andre steder i verden. Berg Eriksen svarte med å samle inn 50 000 kroner (nå over 86 000 kroner) til syriske flyktninger.

Det jeg mener er at vi må slutte å kaste stein i glasshus. Vi må slutte å kritisere alle andre, mens vi har synd på oss selv. Vi kan ikke kritisere andre mennesker for å ikke gjøre nok mens vi selv sitter på rumpa, eller klage over kroppshysteri mens vi selv kommer med kritiske kommentarer. Vi må få hodet ut av ræva, børste av oss sjalusien og drite i janteloven. Vi må begynne å heie hverandre frem. For å kritisere andre for å skape fordommer vil aldri føre til færre fordommer. 

Den lengste mila er dørstokkmila

  • POSTET: 25.08.2015 - KLOKKEN: 22:40 - KATEGORI: Tanker

Søndag kveld var motivasjonen på topp. Klisjeen så populært brukt av bloggere, "ny uke, nye muligheter" skulle utnyttes til det fulle ved å børste støv av Nike-skoene og dra opp treningstightsen så man skimtet en aldri så liten cameltoe (hvorfor i helvete er visse tightser laget slik at de viser alt FORAN?). Målrettet skulle jeg gå de par minuttene opp til Fresh Fitness, trekke kortet for et shitload av penger i form av støttemedlemskap for i sommer, og innta det jeg liker å se som det tryggeste apparatet for å unngå å drite meg ut: Elipsemaskinen. Nå skal det sies at det virker som de fleste litt desorienterte personene på treningssenteret velger elipsemaskinen, så jeg er vel strengt tatt gjennomskuet.



Elipsemaskin eller ikke, denne uken var starten på mitt nye og bedre liv. Med fadderuka og første skoleuke henholdsvis to og en uke bak i arkivet var dette det perfekte tidspunktet å starte på. Jeg hadde ingen unnskyldninger. Det var rett og slett høyst på tide og få ræva i gir, og se og få fjernet noen av sommerkiloene (sommerkroppen liksom, er det en tid jeg legger på meg er det på sommeren. Og jul da. Og ferier. Og egentlig litt hver helg.) Men det jeg derimot ikke hadde regnet med er at når alt kommer til alt eier jeg ikke det spor av viljestyrke. 

For regne gjorde det. Faktisk så bare ikke regnet det, himmelens sluser åpnet seg og formet gaten til en elv. For ikke å snakke om at det tordnet så det skrallet i hele bygget. Ikke faen om jeg beveger meg ut i sånt vær. Etter min mening en relativt godkjent grunn, men desverre kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg ikke hadde kommet meg opp dit om det så var skyfri himmel. Jeg har nemlig alltid en unnskyldning for å la være. Jeg hadde jo faktisk bare sovet fire timer den natta, og det var behov for å jobbe med eksamen. Og så skulle jeg jo gjerne ha blogget, for ikke å glemme å sorterte klesskapet. 




Hva jeg faktisk gjorde? Ingenting. Absolutt ingenting. Jeg satt og stirret tomt ut i lufta i et par timer, sov på sofaen et par timer og fortsatte å stirre tomt ut i lufta til jeg skulle legge meg (litt for sent som alltid). Og mens jeg stirret tomt ut i lufta tenkte jeg på alt jeg burde ha gjort mens jeg forbannet meg selv for å ikke gjøre det. Det skal sies jeg en periode vurderte å lakke neglene, men jeg var for lat til å finne den frem. 

Sannheten er at jeg har en dårlig vane med å utsette ting. Alt mulig, alltid. Med den unnskyldning at jeg jobber bedre under press. At eksamen gjøres best klokken fire om natta, og at oppvaska går raskest femten minutter før det ringer på døra. Fordi jeg alltid bare "må sjekke noe først" og "gjøre noe annet først". Fordi å scrolle mellom facebook og lese et par meningsløse artikler tross alt bare tar et par minutter. Fordi å sjekke Instagram frister mer enn å gå ut med søpla. Og før jeg vet ordet av det har jeg utsatt et fem minutters gjøremål i en halvtime, ved å stirre tomt ut i lufta mens jeg tenker på gjøremålet. 



Det mest irriterende med dette er at jeg faktisk liker å gjøre ting. Jeg liker å ha det fint og ryddig rundt meg og har ingenting i mot å ta ei runde med vaskekosten. Jeg liker studiet mitt og synes emnene og prosjektene er spennende og morsomme og jobbe med. Og tro det eller ei, men jeg liker faktisk å trene når jeg først befinner meg på treningssenteret. Men jeg har så enorme sperrer for å gidde å starte. Faktisk såpass store sperrer at jeg tror det kan kalles kronisk utsettelsessyndrom. Og det skal jeg si dere, det er jævlig irriterende når dørstokkmila er ti ganger lenger enn den egentlig distansen. 

Noen som kjenner seg igjen? 

Pinlige situasjoner - del 1

  • POSTET: 18.08.2015 - KLOKKEN: 22:29 - KATEGORI: Tanker

Etter jeg kickstartet bloggen med over 80 000 lesere på bensinstasjonsinnlegget er det ikke akkurat noen hemmelighet hvor jeg jobber. Det som derimot ikke alle vet er at det hender jeg og driter meg ut på jobb. Ja, nesten litt sjokkerende, right? Det jeg nå skal fortelle er en situasjon så klein at det fremdeles knyter seg i magen bare jeg tenker på det. 

Det har seg nemlig sånn at å jobbe på en bensinstasjon er bråkete. Veldig bråkete. Med ulike stekeplater, ovner og ventilasjon er det ikke bestandig like lett å høre hva folk sier. Men denne gangen var ikke dette noe problem når et ungt par kom inn, og mannen spurte på engelsk hvordan man kunne betale bommen uten autopass. Serviceinnstilt som jeg er fortalte jeg i detalj, - på engelsk, om hvordan dette fungerte. De så som de fleste turister litt forvirret ut, men jeg fortsatte å forklare så godt jeg kunne, på halvveis stotrende engelsk. Men plutselig oppdaget jeg at jenta var norsk, noe som forandret hele situasjonen. 

Meg: Har dere norske skilter får dere bare regning i posten etter et par måneder. 

Hun: Hæ? Regning i posten?! For å bruke toalettet?! 

Nei, de hadde ikke spurt om "toll". De hadde spurt om å bruke toalettet...



Har dere en pinlig historie å dele? 

Those who say money can't buy happiness don't know where to shop

  • POSTET: 24.07.2015 - KLOKKEN: 09:00 - KATEGORI: Tanker

Jeg er en av de personene som mener det er helt forsvarlig å bruke et par husleier (eller ti) på en veske, så lenge du fremdeles betaler den nevnte husleia. Jeg er en av de personene som mener at man ikke har noe man skulle ha sagt når det gjelder andres økonomi. Og, jeg mener oppriktig at lykke kan kjøpes, til en viss grad. 

I følge de fleste personer, hvert fall dem man finner i kommentarfeltene (er vel relativt urettferdig å måle befolkningen ut i fra dem, men uansett) er man direkte åndssvak, egoistisk, materialistisk og egentlig "helt syk i hodet" om man velger å bruke femsifret beløp på et moteplagg. Likevel drar de samme folkene på to-ukers all inclusive på Mallorca med en prislapp på fire ganger så mye. Bryr jeg meg om hvor mye ferien alle på facebook så stolt legger ut bilder av koster? Nei. Så hvorfor bryr folk seg om det jeg brukte mine feriepenger på?


Denne brukte jeg feriepengene mine på, en Mulberry Lily, som har stått øverst på ønskelista siden siste veskekjøp. 

Jeg har ikke vært på noen ferie i sommer. Ikke i fjor, og ikke året før det. Jeg jobber om sommeren. Misforstå meg rett, det er overhodet ikke synd på meg, jeg har valgt det selv. Men, som de fleste andre nordmenn, liker jeg å unne meg noe for feriepengene mine. I motsetning til mine jevngamle bruker jeg derimot ikke feriepengene på "fishbowls" på Ayia Napa (ikke at det er noe galt i det, kjør på), og tilbringer halvparten av tida fyllesjuk og den andre halvparten uten å huske noe. Jeg bruker de på noe jeg virkelig har ønsket meg. Noe jeg har spart til på lik linje som andre sparer og gleder seg til ferie. Hva er det som gjør at det ene er helt OK mens det andre er feil? 

 

 

For min del gir det meg mer å kunne gå inn i en butikk å plukke ut akkurat den vesken jeg ønsker meg enn å dra på charterferie. For min del er det morsommere å si "jeg tar den" uten å egentlig høre etter hva prisen er fordi jeg har gjort research i et år og bestemt meg for kjøpet måneder i forveien, enn å drikke den femte paraplydrinken. For min del gir det å bære rundt på en gigantisk pappose med silkebånd mer sommerfugler i magen enn å vente på at flyet letter. Men jeg skulle ønske at jeg kunne fått tilsvarende kommentarer som "kos deg", "hadde dere en fin tur?" og "så brun du har blitt!" i stedet for "det er jo helt sykt å bruke så mye penger på en veske". 

 

 

Noen vil kanskje kalle meg materialistisk, og det er helt rett. "Lykke kan ikke kjøpes for penger" sies det, - tull, sier jeg. Hvis man har alle de grunnleggende behovene dekket, hvis man er frisk og hvis man har familie og venner som er glade i deg, da vil faktisk ekstra penger på kontoen få hvem som helst til å trekke på smilebåndene. Har du noen gang sett noen triste over å pakke opp en ny Mac eller iPhone? Eller noen som er oppriktig skuffet over å eie en Bugatti Veyron? Eller bare noen som ikke er fornøyde når kortet viser godkjent når man har handlet inn "unøvendig" kosemat til helgen? Ikke jeg heller. 

For min del kommer lykke i håndsydd kalveskinn og kan henges over armen. Og vet dere hva? Jeg er stolt av hvor hardt jeg har jobbet for å kunne kjøpe den lykken.  

Hvor klein kan en tinderdate bli?

  • POSTET: 01.07.2015 - KLOKKEN: 13:10 - KATEGORI: Tanker

Siden tinder-innlegget ble såpass populært og godt likt av de fleste (riktignok ikke alle, se bildet under), tenkte jeg å gå steget videre å fortelle om den kleineste tinderdaten som noen gang har funnet sted. Selvfølgelig selvopplevd. 


Denne fyren hadde egentlig fortjent å stå for det han skrev med navn og bilde, men igjen må noen personer beskyttes for seg selv. 

Nå, over til tinderdaten. Jeg hadde snakket lenge med en fyr som virket overraskende oppegående (spesielt i forhold til de jeg viste i tinderinnlegget), og etter en stund avtalte vi å møtes for å ta noe å spise. Vi skulle møtes på Aker Brygge klokka fire, men allerede før klokka to tikket det inn en melding om at han var der og ventet på meg. Altså 2 timer før. Jeg hadde en del ærender jeg skulle rekke den dagen, så det er vel unødvendig å nevne at jeg ble passe stressa. Jeg har hørt om folk som har kommet forsent til dater, eventuelt aldri dukket opp, men å komme to timer for tidlig? Den var ny for meg hvert fall!



Etter passe mye stress kom jeg meg til Aker Brygge, og oppdaget at gutten i det minste så ut som bildene. Det er ikke en selvfølge for å si det sånn. Praten gikk sånn som den alltid går på den første daten, - jævlig sakte. Mest av alt hadde jeg lyst til å hoppe fra brygga og drukne meg, og denne følelsen skulle ikke bli mindre etter hvert som tiden gikk. 

Jeg tror det var et eller annet med tanken på at han jobbet fulltid, mens jeg var student og jobbet deltid som gjorde at han følte seg veldig overlegen økonomisk sett. Noe han gjerne også ville vise. Jeg begynte å tvile når han stolt fortalte at han fikk nyhetsmail fra Moods of Norway og Michael Kors. Det er tre grunner til å ikke skryte av noe sånt: 1. Alle kan motta nyhetsmails ved å trykke på en knapp, du er ikke spesiell. 2. Verken Moods of Norway eller Michael Kors har ekstremt dyre varer, selv om du kanskje tror det. 3. Det får deg til å høres ut som en komplett idiot. 

Man skulle kanskje tro at daten hadde nådd bunnivået sitt på dette punktet, men da må man tro om igjen. Som på alle andre første dater snakket vi om hva vi jobbet med, og det var da jeg innså at det ikke var noen form for håp. Ikke på grunn av jobben hans, den var helt grei, men fordi han fornøyd fortalte timelønnen sin. Timelønnen. Hvem faen forteller timelønnen på første date? Hvem snakker i det hele tatt om hva de tjener på første date? Kort tid etter fant jeg ut det var på tide og dra, og han betalte siden "han tjente så mye mer enn meg" forsåvidt riktig, men han kunne godt begrunnet det annerledes. 

Det er vel unødvendig å nevne at jeg ikke tekstet han etter daten, og det gjorde meg faktisk ganske lettet at han ikke gjorde det heller. Jeg sa meg fornøyd med å aldri måtte høre fra han igjen, men når jeg var ute helgen etter ringte telefonen midt på natta. Jeg hadde mistet nøklene til leiligheten og var ganske fortvila da jeg motvillig svarte på telefonen. 

Han: Kan jeg komme til deg nå?
Meg: Nei, jeg har mistet nøklene mine, dessuten har jeg ikke besøk på natta. 
Han: Jævla hore!

Dagen etter påstod han å ikke huske samtalen, noe jeg tror hva jeg vil om. Det skal sies at jeg etter dette aldri har dratt på en eneste tinderdate igjen.  

Jeg vil gjerne lese om deres kleineste date i kommentarfeltet!

Tenåringsforeldre må skjerpe seg

  • POSTET: 23.06.2015 - KLOKKEN: 19:36 - KATEGORI: Tanker

Aldri før har det vært like mye hysteri rundt det og ha barn. Du er ikke en ordentlig vellykka forelder med mindre ungen oppnår toppresultater fra barneskolen, er best i de fem ulike idrettene han/hun deltar i og har massevis av venner. Får ungen din Nugatti på brødskiva kan du bare gå å legge deg, da har du faila i foreldrerollen. Dagens foreldre tilrettelegger ned til minste detalj for barna sine, men hva skjer når barnet ditt er tenåring? 

Man kan blånekte så mye man vil, men sannheten er at den glitrende medaljen til generasjon prestasjon har en bakside. I det gullungen vokser til vil han/hun innse at skole og idrett ikke er alt i livet. Ungdom vil alltid ha et behov for å løsrive seg fra foreldrene sine, men det betyr ikke at de ikke trenger deg. Behovet for at du som forelder er der for dem er muligens enda større enn før. Det er på dette tidspunktet du innser at Nugattien på brødskiva i fjerdeklasse ikke hadde noe å si, for nå er det de virkelige problemene som dukker opp. Det hjelper ikke at du var en perfekt småbarnsforelder om du ikke klarer å ta vare på tenåringen. 

Newsflash: 16-åringen din drikker alkohol og har sex. (Statistikk viser at sannsynligheten er stor for at det samme gjelder 15-åringen). Er du bråsikker på at det ikke gjelder din unge, kan jeg love deg at han/hun er den verste. Det som kanskje vil gjøre dere foreldre enda mer fortvila er at dere ikke kan stoppe det. Prøv å nekte tenåringen å dra på fest, det vil aldri fungere som planlagt. Husk: "strict parents create sneaky kids". Det du som forelder derimot kan gjøre er å følge med, prøve å forstå og passe på. 



Det eneste forholdet det å nekte dattera di å treffe kjæresten sin vil ødelegge, er det mellom deg og hun. Til mer ulovlig du gjør det, til mer vil hun treffe 18-åringen med dunbart og en rusten skranglekasse av et fremkomstmiddel. For å sette det på spissen er det på grunn av deg hun mister jomfrudommen i det flekkete baksetet på en Volvo, og ikke trygt hjemme i sin egen seng. Ingen foreldre vil at barna sine skal ha sex, men etter hvert som de vokser opp vil det skje. Dropp å mase om at de "ikke får lov", og at "det ikke er greit", og fokuser heller på viktigheten med prevensjon. Hvis du tror det å ha et barn som har sex er ille, tenk deg å ha et barn som har barn. Og da mener jeg barn som i betydningen under 18. Den samtalen vil nok uansett sette mer preg på tenåringen enn det kjefting og nekt noensinne vil gjøre. 

Men det som sjokkerer meg aller mest er hvor blinde foreldre er når det gjelder barnas alkoholbruk. Det verste er at de ikke er blinde fordi de ikke vet, men fordi de ikke vil vite. Når utestedet for de på 18 stenger er det sjelden mer enn et par foreldre å se, hvorfor er det slik? Hvorfor henter ikke flere foreldre barna sine på fest? Hva kan være viktigere for en forelder enn å vite at barnet ditt kommer trygt hjem til sin egen seng? I stedet sitter barna på med en råkjører til nærmeste nach, og fortsetter å drikke til de stuper. Det burde være verdt å droppe den halve flaska rødvin på lørdagskvelden til fordel for ditt eget barns sikkerhet. Faktisk, så burde det ikke bare være verdt det, det burde være en selvfølge. Ville du virkelig noen gang kunne tilgi deg selv om noe skulle skje med tenåringen din fordi du ikke tok ansvaret for å få han/hun trygt hjem?   

Selv er jeg oppvokst med beskjeden om at mamma og pappa henter meg når som helst, hvor som helst. Mine foreldre fikk ikke beskjed fra legevakta da jeg drakk meg bevisstløs, siden pappa hentet meg allerede før alkoholen hadde rukket å slå så hardt inn. Tenk om jeg ikke hadde hatt en forelder til å hente meg, hva kunne skjedd da? Foreldrene mine har aldri nektet meg å drikke alkohol eller ha kjæreste, men de har alltid bedt meg være forsiktig. De har skapt en åpenhet, satt seg inn i livet mitt og vet til en hver tid hva jeg driver med. Ikke fordi de er strenge, - men fordi jeg forteller dem det. Moren min kjenner meg muligens bedre enn jeg kjenner meg selv. 

Venninnene mine har kommentert det flere ganger, de synes jeg er heldig og foreldrene mine er "for snille". Ja, jeg er heldig. Men i følge mamma og pappa er de ikke snille, de gjør bare det som burde være en selvfølge for alle foreldre: Nemlig å passe på at barna sine er trygge og har det bra, selv om de er gamle nok til å "klare seg selv". 

Endelig langt hår!

  • POSTET: 14.06.2015 - KLOKKEN: 20:53 - KATEGORI: Tanker

Sponset innlegg

På onsdag mottok jeg en pakke i posten fra LuxusHair, som er Norges største leverandør innen extensions og en stor bloggfavoritt. Selv hadde jeg aldri testet extensions tidligere, men etter jeg fikk dem har jeg brukt dem nesten hver dag. Langt og tykt hår er jo så fint! Vanskelig å ikke bli avhengig hehe. 



Jeg var veldig usikker på hvilken farge jeg skulle ta, men ved å sende et bilde til LuxusHair fant de den perfekte fargen på første forsøk! Faktisk er den så lik at venninnene mine ikke så jeg hadde extensions før jeg fortalte det, da kan man si seg fornøyd. Kvaliteten på håret er også helt fantastisk da extensionet LuxusHair leverer består av 100% ekte hår. Håret er supermykt, og etter bruk har jeg kun hatt behov for å dra fingrene gjennom det noen ganger så er det like fint (det anbefales å bruke en extensionbørste). 



Håret jeg bruker er Clip on Maxi 180 g 50 cm, som er ekstra tykt. I en pakke får man åtte deler, men jeg bruker kun seks av dem da det holder i massevis selv om jeg har ganske tykt hår i utgangspunktet. Håret fester man enkelt med spenner, og med litt trening gjør man det helt fint på under fem minutter. Jeg har enda ikke testet å krølle håret, noe jeg gleder meg til da det kommer til å bli superfint! 



Nå har LuxusHair salg på alle extension i nettbutikken, så det lønner seg å kjøpe nå om du kunne tenke deg lenger hår. Extensionet jeg bruker får man til kun 1199,- HER! ♥

Det er ikke greit å ha god økonomi i Norge

  • POSTET: 12.06.2015 - KLOKKEN: 23:55 - KATEGORI: Tanker

I går så jeg en nyhet på Facebook om 2000 mennesker som hadde mistet jobben i Statoil. 2000!! Det første jeg tenkte var "herregud, stakkars mennesker, tenk hvor jævlig det må være å gå fra full jobb til å plutselig bli arbeidsledig" mens jeg fortvilt tenkte på hvor hjelpesløs jeg hadde følt meg ved å miste min deltidsjobb. Og jeg har ingen andre enn meg selv å forsørge, og fast beløp fra Lånekassa hver måned. Men i kommentarfeltet utspant det seg helt andre tanker:


"Siden jeg har opplevd det selv er det ikke synd på noen andre som opplever det samme".


":)".


"At 2000 mister inntekten gjør ikke noe om jeg betaler 2 kr mindre for bensin". 

Kommentarer som disse samt "Det fortjener de siden de har så mye fra før" og "Mye vil ha mer, til pass for dem" fylte hele tråden. Ikke en eneste person hadde synd på de som mistet jobben. Altså, sorry meg, men HVA I ALL VERDEN er galt med nordmenn? Er vi så sjalu på de med bedre økonomi at vi ønsker at folk mister jobbene sine? Nå har det seg riktignok slik at folk i kommentarfeltene ofte er noe for seg selv, mer om det kan dere lese HER

Når det er sagt er det tydelig at det er lite som engasjerer folk (gjør folk sjalu) like mye som økonomi. Vinner noen i Lotto burde premien vært delt på minst 50 andre, og dessuten gitt til veldedige formål. NEI. Den personen som vant den vant, og han eller hun fortjente og vinne like mye som alle andre. Og den personen burde bruke de pengene på akkurat det han eller hun vil. Jeg tror dessuten at minst halvparten av de som påstår de ville gitt bort pengene snakker bullshit. Jeg kan godt vært ærlig, hadde jeg vunnet flere millioner hadde jeg heller bygd en pengebinge for å svømme i dem enn å gi de bort til en eller annen organisasjon hvor det betaler flyerene de stakkars folkene deler ut i Karl Johan.

Som sagt henger folk seg totalt opp i hva andre bruker pengene sine på, noe media vet og utnytte. Her om dagen publiserte en eller annen nyhetskanal på Facebook at 1 av 10 barn har designerveske eller noe sånt. Det finnes ingen mer interessante kommentarfelt enn under disse sakene. Folk elsker å hate designervesker. Jeg vil faktisk tørre å påstå at det er en av mine favoritthobbyer å lese hva folk klarer å lire av seg av piss under der. Her har vi en luring som mener barn med designerveske burde bli tatt av barnevernet, begrunnet med at han tror han kommer til å måtte være med på forsørge dem senere. Jahaaa...?


Selvsagt er det å kjøpe ting til barna sine en god grunn til at barnevernet burde kobles inn i bildet.

Det jeg lurer på er hvorfor kan ikke folk få lov til å kjøpe akkurat det de vil? Jeg gir da totalt faen i om folk kjøper ny bil, hytte ved vannet, drar på tidenes luksusferie eller har vesker i 30 000 kroners klassen. Selvsagt kunne jeg tenkt meg de samme tingene selv, men jeg får dem jo ikke av å rakke ned på folk som har dem? Det blir rett og slett for dumt. Og til alle som mener man må spare alt,-hvor kjedelig må det ikke bli og aldri kunne unne seg noe ekstra? Når feriepengene kommer kan jeg være smart og satt dem til side for å betale studielånet, men som student skal jeg love dere at det heller blir jævlig digg å kjøpe meg noe jeg har lyst på. Jeg har bare en ting å si til alle de bitre sjelene der ute: 

La folk bruke sine egne penger på det de vil uten å surmule over det! Du blir ikke rikere av å sitte å furte uansett. 

Blogging er et rop om oppmerksomhet

  • POSTET: 07.06.2015 - KLOKKEN: 20:00 - KATEGORI: Tanker

Hva får oss til å starte en blogg hvor vi forteller om hverdagen vår, fremstilt fra sin beste side, gjerne ispedd noen antrekksbilder og nye innkjøp. Som en dagbok med filter. Ikke et sted du skriver følelser eller noe dumt som har skjedd, men et glansbilde av din egen, egentlig ganske kjipe, hverdag. Hva får deg til å tro at fremmede mennesker kommer til å trykke seg inn på denne bloggen, og virkelig bry seg om hva du spiste til middag og hvilken buss du tok hjem? Beklager å skuffe deg, men svaret er ingen. 

Bloggsamfunnet er relativt mettet, og toppbloggerne som regjerer på tronen har allerede vært der i mange år. De som startet bloggen når blogging fremdeles var nytt og spennende. Sjansen for at du som ny blogger skal feie alle av banen ved å publisere akkurat det samme som tusenvis har gjort før deg er minimal. Du må ha noe eget å by på. Skille deg ut. Være spesiell. For eksempel være sjokkerende pen, ha en fantastisk stil og designerklær til titusenvis av kroner eller få en unge før du er ferdig med tenårene. Da har du kanskje noe folk faktisk gidder å lese om. 

"Sjansen for at du som ny blogger skal feie alle av banen ved å publisere akkurat det samme som tusenvis har gjort før deg er minimal".

Men jeg har jeg har jo lesere og kommentarer på bloggen tenker du kanskje. Ja riktig. Legg merke til at de fleste som kommenterer bloggen din, har blogg selv. De kan gjerne oppriktig mene det hyggelige de skriver, men når alt kommer til alt er de egentlig bare ute etter flere lesere på sin egen blogg. Resten er folk som kjenner deg, som i hemmelighet klikker seg inn via linken du la ut på facebook fordi de er nysgjerrige. Det er sånn det fungerer, den største fanen av bloggen din er nemlig deg selv.  

Blogging er et rop om oppmerksomhet. Et rop om å bli sett, et rop om at noen skal synes det er interessant å følge med på hverdagen din. En liten følelse av å være "kjendis". En viderefølging av å få flest mulig likes på profilbildet på facebook og oppdateringer på Instagram. Rett og slett bare et evig jag om å bli sett. 

Jeg sier ikke jeg selv er noe annerledes. Jeg oppdaterer blogsoft sikkert hvert kvarter for å sjekke hvor mange lesere jeg har, og håper selvfølgelig på så mange kommentarer som mulig. Men jeg skriver ikke om hverdagen min i form av "hva jeg gjorde i går" eller poster dagens outfit, fordi jeg vet ingen hadde brydd seg. Ingen andre enn meg selv. Jeg hadde bare vært enda ei jente en usannsynlig drøm om å leve av bloggen på lik linje med toppbloggerne. 



Jeg hadde ikke kommet på forsiden til Nettavisen og Side2 om jeg hadde publisert dagens outfit, eller fortalt hva jeg hadde til middag. Jeg havnet der fordi jeg publiserte en sak som engasjerte, en sak basert på humor, en sak som skapte debatt. En sak som har gitt meg tredjeplassen på blogg.no i to dager nå. Dette er en plassering jeg vet kommer til å forsvinne så fort saken ikke er interessant lenger, men folk engasjerte seg i det minste på ekte i tiden det varte, og ikke for å få kommentarer på sin egen blogg. 

Hvorfor gidde å bry seg om kroppshysteriet?

  • POSTET: 06.06.2015 - KLOKKEN: 14:38 - KATEGORI: Tanker

Kroppshysteriet har virkelig tatt helt av i år, spesielt på sosiale medier. Den ene dagen skal man se ut som en fitnessutøver (gjerne rett etter fødsel), mens dagen etter hylles noen som stiller opp i undertøy med sine 150 kg. Neste uke skal man helst ha former som Kim Kardashian, og de som er tynne blir alltid rakket ned på i kommentarfeltene. Jeg skjønner det kan være forvirrende, men hvorfor gidde å bry seg? 

Er du misfornøyd? Slutt å klage, legg om kostholdet og begynn å trene i stedet. Ingen har gått ned i vekt av å sitte på sofaen å ha synd på seg selv mens de trøstespiser. Har du ikke nok viljestyrke til å gjøre noe med det, har du ingen grunn til å klage heller. Det samme gjelder kroppshysteriet etter fødsel. Om noen har trent seg gjennom hele graviditeten og har sixpack fire dager etter fødsel, kan du faktisk ikke sippe for det om du selv har ligget på sofaen hele svangerskapet (noen er såklart for dårlige til å trene, men husk, -verden er urettferdig). Uansett hva du er misfornøyd med hjelper det ikke å klage og skylde på samfunnet, du må gjøre noe med det.


Før/Etter: Her gadd jeg å trene i et par uker, og fikk litt magemuskler. Disse er borte igjen nå for å si det sånn. 

Så lenge man ikke har en livsstil som gjør deg syk, ser jeg ingenting galt med noen kroppsfasonger. Jeg synes både jenter som veier 40 kg og 90 kg kan være nydelige, og det tror jeg de fleste andre også synes. Ikke skyld på media for at du legger om til en livsstil du hater, innse i stedet at du ikke blir lykkelig av å gå ned 5 kg om du ikke trives på veien. Lær deg heller å være selvsikker på din egen kropp, og kle deg i klær som passer din fasong. Da vil du føle deg mye bedre!

En annen ting er retusjerte bilder, hvorfor så i mot retusjerte bilder? Jeg er FOR det, fordi jeg synes det ser bedre ut. Greit nok så viser det ikke virkeligheten slik det er, men er det ikke for en liten pause fra virkeligheten vi vil kose oss glossy magasiner med fine bilder? I dag vet alle at modellene på bildene er retusjert uansett, så jeg ser overhodet ikke problemet. Folk må stoppe å være så hårsåre for alt mulig, og heller takle at det alltid vil finnes folk som ser bedre ut enn deg. 

Mange ser også rødt av personer som endrer på kroppen sin ved å ta for eksempel silikon eller restylane (bare sjekk i kommentarfeltet når nettavisene skriver om Sophie Elise, makan til hets skal man lete lenge etter). Altså, HVORFOR I ALL VERDEN BRY SEG? Kan ikke folk få gjøre det de vil med sin egen kropp? Hvorfor skal det være feil å fikse på noe man er misfornøyd med? Ingen sier det er feil når overvektige folk slanker seg, så det blir jo nesten litt dobbeltmoralsk. 

Selv har jeg aldri vært tynn, men ikke overvektig heller. Som tidligere freestyledanser konkurrerte jeg mot jenter som sikkert veide halvparten så mye som meg. Men gadd jeg å bry meg om det? Aldri. Jeg elsket hobbyen min, og kledde meg like mye opp i små dansedrakter på lik linje med de andre, og jeg følte meg fin. Det handler bare om hvilke holdninger man har til seg selv. Man kan ikke gi media skylden for sin egen selvfølelse, det er ene og alene opp til deg.


Jeg lot aldri det faktum at jeg var større enn flesteparten av de andre jentene stoppe meg fra å danse. 

Jeg vet at jeg aldri kommer til å trene fem ganger i uka, men misliker ikke dem som gjør det, jeg er imponert over dem. Jeg vet jeg aldri kommer til å få tynne lår eller varig sixpack, men jeg lar ikke det gjøre meg lei meg. Når jeg spiser hamburger i lunsjen på Esso eller en sjokoladebit midt i uka får jeg ikke dårlig samvittighet for det. For hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor skal jeg rakke ned på meg selv og gjøre livet mitt dårlige når jeg kan la være? Vil jeg ha sixpack får jeg heller dra den feite ræva mi opp på Fresh i stedet for å sitte i sofaen og se på serier.

Selv heier jeg verken på pappakroppen, fitnesskroppen, Kim Kardashian-rumper eller silikonpupper. Jeg heier på at folk skal slutte å bry seg så mye om hva som er rett og galt når det gjelder kropp og heller jobbe med å være fornøyde med seg selv som man er (hvis ikke får man gjøre noe med det). Jeg heier på at folk skal slutte å skylde på samfunnet for kroppshysteriet og heller bare GI FAEN, og være seg selv på den måten de trives best med. 

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016 » Februar 2016

Hei! Jeg heter Tina og er en 21 år gammel jente fra Larvik, bosatt i Oslo. Her publiserer jeg ulike tekster jeg har skrevet, morsomme innlegg om sitasjoner folk kan kjenne seg igjen i, litt tips og triks og i blant noen kreative prosjekter. Håper dere finner noe interessant å lese!



hits